Xolify

Jeg sitter i nattens mørke, og ser på den dalende snø
dette er starten på julen, her plantes stemningens frø
mens jeg tegner for harde livet, og dikter så fort som jeg kan
er dette øyeblikk lykke, så perfekt som det går ann.

I dag skulle jeg ut og møte Kinamannen, motvillig, da jeg var dødstrøtt og ville sove. Jeg slang meg på Helsfyrbussen og var bevisst nokså lenge, mener jeg å huske. En eller annen gang mellom Hellerud og Helsfyr, forsvant bevisstheten på noen få sekunder. Jeg vil nesten påstå jeg må ha besvimt, for dette er veldig ulikt meg.

Jeg våkner opp, og ser til min forskrekkelse at jeg er alene i bussen. Etter et par sekunder ser jeg ut, og får øye på et landskap jeg aldri har sett før. "Hva i all verden, drømmer jeg?", tenkte jeg. Jeg kjappet meg bort til sjåføren og sa "Jeg sovnet! Beklager. Jeg sovnet. Beklager!". Hun holdt seg nokså rolig, og spurte om hun skulle sette meg av der vi var. Hun var nemlig på vei for å parkere bussen for dagen.

Det var min første (og forhåpentligvis siste) busstur fra Oppsal til Ryen

Jeg våknet av en ekstremt irriterende lyd. Det var vekkerklokken min. Jeg hadde bare sovet 1 time det siste døgnet, og nå var det klart for skoleaktiviteten jeg elsker mest på jord - coopertesten.

Etter et par ensomme bussturer (i dag gikk det på 12 - 13 mennesker på Kampheimveien O.O) begynte jeg å småløpe fra Oslo S mot gymmen. Jeg gikk innom Kiwi og kjøpte en vannflaske før jeg dro videre. Vel framme måtte jeg låne gymsko av gymlæreren fordi jeg ikke hadde med egne.

Jonathan kom bort til meg og spurte om vi skulle telle hverandre (det var to runder med løpinger, hvor en løp mens en annen telte rundene hans/hennes, og så omvendt). Det takket jeg ja til, og spurte med en gang hvor mange runder jeg måtte løpe for å ikke stryke. "30 runder, kanskje". Jeg fikk sjokk.

Ettersom jeg telte rundene hans, så jeg at han var litt av en sprinter. 39 runder fikk han sammenlagt, på knappe 12 minutter. Når det var min tur gikk det derimot ikke like supert. På starten løp jeg faktisk skikkelig bra, tror jeg var den første. Men så orket jeg ikke mer, og begynte å gå. Det var ikke det at jeg ikke kunne greid å presse meg litt mer, men jeg var så innstilt på å få en toer at jeg ikke følte det var verdt å stresse mer. Jeg endte opp med å ha gått/løpt 24 runder, og var redd for å stryke.

Da jeg logget på fronter fant jeg ut at guttene bare trengte å løpe 18 runder for å få en treer. Med andre ord har jeg fått en sterk treer. Jeg er imponert over meg selv.

Jeg står på mitt... Dette er den verste måneden i mitt liv. Hvertfall som jeg kan huske.

As Nicole, Marlene and I were about to enter the regular Joker-store, two birds attacked us with their filthy arses. Nicole and I were almost hit, and were shocked by this fact. We should not have praised our luck...

Before we could react, two new shitloads of white goo were headed for our heads. Marlene and I were hit. The splashes made sounds that will haunt me for the rest of my life. This day will be known as the shittiest day in November.

I have always been fascinated by the brain, life and all of those huge unanswered questions. The following presentation is about a scientist and her experiences during a stroke. At least to me, a lot of what she says makes a lot of sense. She doesn't present it in a boring way, it's presented in a very captivating way.



http://www.youtube.com/watch?v=UyyjU8fzEYU&feature=player_embedded